Det falmede fotografiet
C1Mens han sorterte gjennom en eske med arvede bøker i sin avdøde tantes rotete arbeidsværelse, støtte Tomas på en tynn samling av dikt fra det nittende århundre der sidene hadde gulnet i kantene. Mellom to sonetter, nesten som om den var bevisst skjult, lå et lite sepiafotografi som tydeligvis var tilskåret for å passe bokens format. Bildet viste en kvinne på rundt trettifem år som sto ved en utsmykket jernport, med et uttrykk av stille munterhet snarere enn den stive formaliteten som preget epoken. Det som gjorde sterkest inntrykk på Tomas, var den svake blyantnotasjonen på baksiden: «Elen, før misforståelsen, 1897.» Han hadde aldri hørt tanten nevne noen ved dette navnet, likevel bar håndskriften et ubestridelig slektskap med den elegante skriften bestemoren hadde brukt i sine brev.
Nysgjerrig tilbrakte han resten av ettermiddagen med å sammenligne familiebrev og oppdaget til slutt at Elen hadde vært tantens nærmeste venninne inntil en opphetet disputt om en ukjent arv våren 1898 hadde avsluttet forbindelsen for alltid. Fotografiet, med sine nøye bevarte kanter og skjulte plassering, tydet på at tanten fortsatt hadde verdsatt minnet lenge etter at vennskapet tok slutt. Tomas lurte på om boken selv hadde tilhørt Elen; et lite ekslibris inne i omslaget bar bare initialene «E.M.» og datoen 1896, ett år før fotografiet.
Oppdagelsen ga ham en merkelig følelse av å ha forstyrret en privat forsoning som aldri helt hadde funnet sted, og han grep seg selv i å lese sonettene på nytt med skjerpet oppmerksomhet på eventuelle skjulte referanser som kunne antyde anger eller vedvarende hengivenhet. Om kvelden var fotografiet plassert forsiktig mellom to ark syrefritt papir, selv om Tomas ikke kunne bestemme seg for om han skulle returnere det til det opprinnelige gjemmestedet eller ramme det inn som et nylig gjenvunnet stykke familiehistorie. Han veide begge muligheter mot hverandre mens han tenkte på hvor skjørt et gammelt vennskap kunne være når tid og taushet fikk spille inn.