Avskjed i eplehagen

Da de siste kassene var stablet på lastebilen, sank augustsolen allerede bak åsene som omringet Eplehagen i Lier. Sofie hadde jobbet der hver sommer siden hun fylte seksten, men dette skulle bli hennes siste vakt. Hun hadde fått studieplass ved universitetet i Oslo og visste at hun ikke ville komme tilbake neste år. Eieren, herr Berg, hadde håndhilset på henne om morgenen og sagt at hun ville bli savnet. Konen hans hadde til og med bakt en sitronkake til anledningen. Likevel føltes stemningen merkelig dempet, som om alle forsto at avslutninger var lettere når de fikk forbli usagt.

Sofie hadde brukt ettermiddagen til å plukke de siste seinmodne eplene. Armene verket etter de gjentatte bevegelsene hun hadde vennet seg til gjennom de foregående åtte ukene. Halv fem hadde hun stoppet for å se på et par svaler som fløy lavt over radene, et syn som minnet henne om den første dagen da hun kom nervøs og usikker. Den gangen hadde hun mistet to fulle kurver, skadet frukten og fått en mild irettesettelse fra formannen. Nå kunne hun fylle en kasse på under ti minutter uten en eneste feil.

Like før fem samlet de andre sesongarbeiderne seg ved den gamle steinlåven. Tomas, som hadde kjørt traktoren hele sommeren, hentet fram en flaske hjemmelaget eplemost han hadde spart på. De sendte plastkopper rundt mens lyset ble gyldent. Sofie lyttet mens kollegene utvekslet historier fra sommeren: dagen da vanningsrøret sprakk, ettermiddagen en turist forsøkte å klatre i det høyeste treet, og morgenen da haglet truet hele avlingen. Hun innså at hun trolig aldri ville se de fleste av dem igjen.

Da koppene var tomme, dukket herr Berg opp med sitronkaken. Han takket dem alle for den harde jobben og sa at eplehagen hadde vært heldig som hadde hatt et så dedikert team. Sofie kjente en plutselig knuging i halsen; hun hadde ikke ventet å bli så knyttet til en midlertidig jobb. Mens hun hjalp til med å laste de siste eskene på lastebilen klokken kvart over seks, lurte hun på om de nye studentene i Oslo noensinne ville forstå hva det betydde å stå blant trærne i skumringen med duften av moden frukt i luften.

Senere, da hun syklet hjem langs den kjente veien, så Sofie seg tilbake én gang. Lyset i eplehagen var tent og glødet mykt mot den dypere skumringen. Hun hadde lært mer der enn hun hadde innsett: tålmodighet, gleden ved fysisk arbeid og den stille tristheten som kommer når noe godt når sin naturlige slutt. I morgen skulle hun begynne å pakke til universitetet, men i kveld ble smaken av sitronkaken og minnet om den delte mosten med henne hele veien hjem.