Uventede naboer

Da Klara endelig skrev under på leiekontrakten for den nye leiligheten sin i Eikegården, trodde hun at det største problemet ville bli å få den gamle sofaen gjennom den trange døren. Hun hadde brukt flere uker på å forestille seg rolige kvelder med lesing ved vinduet som så ut over den stille gårdsplassen. Det hun ikke hadde regnet med, var at hun allerede etter noen få dager skulle bli dratt inn i naboenes liv.

På sin første lørdag der, mens hun fortsatt pakket ut esker, hørte Klara et kraftig smell fra leiligheten over. Hun skyndte seg opp trappen og fant den eldre naboen herr Hansen liggende på kjøkkengulvet omringet av knuste tallerkener. Han hadde sklidd da han prøvde å nå en høy hylle. Klara hjalp ham på bena, satte på vann til te og hørte på mens han fortalte at datteren hans hadde bedt ham flytte til sykehjem etter at kona døde året før, men at han hadde sagt nei fordi han elsket utsikten til det gamle eiketreet fra vinduet sitt.

Kvelden etter banket en ung kvinne ved navn Ingrid fra den andre siden av gangen gråtende på døren hennes. Ingrid hadde nettopp fått vite at utleieren skulle selge hele gården, noe som betydde at alle måtte flytte innen utgangen av sommeren. Hun hadde spart i årevis for å kjøpe egen bolig og hadde regnet med minst to år til. Klara ba henne komme inn, tok fram en flaske vin fra skapet sitt og de snakket lenge ut i natten. Da Klara endelig la seg, forsto hun at hun allerede hadde fått sterkere bånd til folk her enn i den forrige gården der hun hadde bodd i fem år uten å lære navnet på en eneste nabo.

Neste morgen sto herr Hansen utenfor med en liten potteplante som takk. Han sa at hvis gården virkelig ble solgt, ville han ta imot datterens tilbud, men bare hvis Klara lovet å komme på besøk av og til. Klara smilte og tenkte at det kanskje ikke bare handlet om å finne ny bolig, men også om å finne nye grunner til å holde kontakten med andre.