Sammenligne «før» og «vant til»

I A2 #28 lærte du used to — «før var det slik, nå ikke»: I used to live in a village. Der kom det også en advarsel: det finnes en lignende konstruksjon, be used to, og den betyr noe helt annet. Nå går vi gjennom begge, og i tillegg get used to og would om fortiden.

Tre konstruksjoner med ordet used:

used to — repetisjon fra A2 #28. Handler bare om fortiden og bare om noe som er slutt: I used to smoke. — «Jeg røykte før». Spørsmål og nektelse lages med did, og da forsvinner -d: Did you use to play football? I didn't use to like coffee. Med there blir det «før var det … her»: There used to be a cinema here. Om nåtiden finnes ikke used to: om det du vanligvis gjør nå, sier man usually — I usually get up at seven. Norsk «pleier å» har nåtid, engelsk used to har det ikke.

be used to — «jeg er vant til det». Det er en tilstand: du har allerede blitt vant til det, og det er verken vanskelig eller rart. be bøyes i person og tid, mens used to står uforandret:

Hvorfor det står -ing etter be used to. Her er to ikke infinitivsmerket foran et verb, men en preposisjon, som in i interested in (B1 #26) eller for i apologise for (B1 #16). Og etter en preposisjon står verbet i -ing-form. Norsk har både preposisjon og «å» — «vant til å jobbe»; engelsk har bare preposisjonen to, og verbet får -ing. Test: kan du sette et substantiv i stedet for verbet — I'm used to the cold — er to en preposisjon, og verbet etter den blir I'm used to working.

get used to — «venne seg til». Det er en prosess: det var uvant, og det blir vant. get bøyes i tid som ethvert verb:

I've got used to it og I'm used to it er nesten det samme: det første forteller at du har gått veien fra uvant til vant, det andre hvordan det er nå.

Slik skiller du dem på et sekund. Se på ordet foran used:

• står det ingenting foran (I used to) — er det fortid, og deretter kommer grunnformen;
• står det be foran (I'm used to, She was used to) — «er vant til», og deretter -ing;
• står det get foran (I'm getting used to, You'll get used to) — «venne seg til», og deretter -ing.

Sammenlign:

would om noe som gjentok seg i fortiden. I en fortelling om fortiden kan man i stedet for used to si would + verb — om handlinger som gjentok seg: Every summer we would go to my grandparents'. My grandfather would take us fishing. — «Hver sommer dro vi til besteforeldrene mine. Bestefar tok oss med på fisketur». Forkortet — 'd: We'd swim in the river every day. Vanligvis åpner man fortellingen med used to eller et tidsuttrykk (When I was a child…, Every summer…) og fortsetter med would: slik låter et minne.

would har to begrensninger:

• bare handlinger, ikke tilstander. Med verbene be, have, live, like, know — bare used to: I used to have a dog, men ikke ✗ I would have a dog. Det siste betyr «jeg ville hatt en hund» — det er andre type betingelsessetning (B1 #8);
• sammenhengen må vise at det er fortid. Uten den leses I would go to the cinema som «jeg ville gått på kino».

Norske stikkord. «Før (men ikke nå)», «pleide å» — used to eller would. «Er vant til» — be used to. «Har (endelig) blitt vant til» — have got used to. «Holder på å venne meg til», «kommer til å venne meg til», «klarer ikke å venne meg til» — get used to. Og «pleier å» om i dag — usually, ikke used to.

Flere eksempler:

Slik sier man ikke. ✗ I got used to get up early → ✓ I got used to getting up early. Etter get used to, akkurat som etter be used to, står -ing.

Test deg selv. Sett inn formen: I used to ___ (drive) og I'm used to ___ (drive). Hvordan sier man «Du kommer til å venne deg til det»? Kan man si When I was a child, I would have a cat?