Gjengi andres ord nøyaktig

På A2 #29 lærte du å kjenne igjen en gjengivelse: He said he was tired — og å forstå at was her ikke betyr fortid. Nå skal du bygge gjengivelsen selv, og ikke bare utsagn, men også spørsmål og anmodninger. Det er tre mønstre, men logikken er den samme: du snakker selv om en samtale som allerede er over.

Utsagn: tidsforskyvning. Det innledes med said (hva noen sa) eller told + hvem (hvem de sa det til) — det paret kjenner du fra A2 #29. Står det innledende verbet i fortid, flytter tiden i gjengivelsen seg ett trinn tilbake. Engelsk tilpasser tiden i leddsetningen til hovedsetningen: ordene ble sagt «da», og alt inni ser også fra «da». Norsk gjør ofte det samme («han sa at han var trøtt»), men engelsk er strengere. Det er den samme logikken som ved Past Perfect i B1 #1: hendelsene ordnes ut fra fortellingens tidspunkt.

Past Perfect, would, could, should og might forskyves ikke: lenger tilbake kan de ikke komme. "I had finished" → She said she had finished.

Når forskyvningen ikke er nødvendig. Står det innledende verbet i presens, blir det ingen forskyvning: She says she's tired — slik gjengir man noe som nettopp er sagt. Er det som ble sagt, fortsatt sant, kan tiden bli stående: He said he lives in Leeds — og der bor han fortsatt. Den forskjøvne lived er også riktig i dette tilfellet.

Past Simple: forskyvning er hovedregelen, men uten forskyvning er det også riktig. "I lost my keys" → He said he had lost his keys — slik er regelen, og det er tryggest i skrift. Men Past Simple blir ofte stående som det er i en gjengivelse: He said he lost his keys. Det er ikke feil: rekkefølgen er klar uansett — først mistet han dem, så sa han det — og Past Perfect tilfører ingenting. Særlig ofte sier man det slik når tidspunktet er nevnt: She said she arrived on Monday. I kursets øvelser godtas begge variantene; er du i tvil, så forskyv.

Pronomen, sted og tid. Nå er det en annen som snakker, så I blir til he eller she, og my — til his eller her. Gjengis det på en annen dag eller et annet sted, endres også ordene for tid og sted:

Samme dag trenger man ikke å endre dem: She said she'd call me tomorrow — hvis i morgen ennå ikke har kommet.

Spørsmål: vanlig ordstilling og if. I en gjengivelse slutter spørsmålet å være et spørsmål: du stiller det ikke, du forteller om det. Derfor får det samme ordstilling som et vanlig utsagn — først subjektet, så verbet — do, does, did forsvinner, og det er ikke noe spørsmålstegn. Det innledes med asked eller wanted to know.

Et spørsmål med spørreord som where, what, why beholder dette ordet. Et spørsmål uten slikt ord — et ja/nei-spørsmål — får if eller whether, det er engelsk «om».

Anmodning og beskjed: to + verb. En anmodning innledes med asked, en beskjed eller en ordre — med told, og etter dem står personen og to + verb. Nektelse — not to.

Could you…? er et spørsmål i formen, men en anmodning i betydningen, derfor gjengis det med asked me to.

Sammenlign asked me to og asked me if:

Etter to kommer en anmodning, etter if — et spørsmål.

Slik sier man ikke. ✗ She asked if I was coming? → ✓ She asked if I was coming. Et gjengitt spørsmål er et utsagn, og det slutter med punktum.

Test deg selv. Hvordan gjengir du Annas ord "I've lost my phone"? Hvorfor She asked where I lived, og ikke where did I live? Hvordan gjengir du "Don't touch it!"?