Spørre høflig og si at man ikke vet

Et direkte spørsmål til en fremmed — Where is the station? — er riktig bygget, men høres brått ut, nesten som et krav, selv med Excuse me (A1 #21). Det er høfligere å pakke spørsmålet inn i en ramme: Could you tell me…? — «kan du si meg …?», Do you know…? — «vet du …?». Da får man et indirekte spørsmål — et spørsmål som er bygd inn i en annen setning.

Hvordan det er bygd, så du allerede i det gjengitte spørsmålet (B1 #15): vanlig ordstilling, ingen do, og i et ja/nei-spørsmål if. Forskjellen er bare én. I gjengivelsen fortalte du om et spørsmål som var stilt tidligere, og tiden ble forskjøvet. Her stiller du ditt eget spørsmål nå, og derfor blir tiden den samme som i det direkte spørsmålet.

Formen: ramme + spørreord (eller if) + subjekt + verb.

Tre ting endrer seg på én gang. Ordstillingen blir vanlig: først subjektet, så verbet — where the station is. Hjelpeverbene do, does, did forsvinner, og endelsen deres går tilbake til hovedverbet: does … open → opens, did … cost → cost. Et spørsmål uten spørreord, som man svarer «ja» eller «nei» på, får if eller whether — det er engelsk «om».

Når spørreordet er subjekt. I spørsmålene Who lives here? og What happened? er ordstillingen vanlig fra før, og det er ingen do. Derfor endres ingenting inne i rammen: Do you know who lives here?, Could you tell me what happened? Men i What is that building? er subjektet that building, og det må stå foran verbet: Do you know what that building is?

Rammene — fra den enkleste til den mykeste:

I was wondering if… betyr ordrett «jeg lurte på om …», og fortiden handler her ikke om fortid: den gjør anmodningen mykere, slik could gjør i stedet for can — akkurat som norsk «jeg lurte på om du kunne …». I wonder… uten fortid er «jeg lurer på …», «mon tro …», en tanke sagt høyt: I wonder where she is. — «Mon tro hvor hun er».

Spørsmålstegnet følger rammen. Er rammen et spørsmål (Do you know…, Could you tell me…), står det spørsmålstegn til slutt. Er den et utsagn (I don't know…, I wonder…, I was wondering…), står det punktum, selv om det er et spørreord inne i setningen.

Si at man ikke vet. De samme indirekte spørsmålene står etter I don't know, I'm not sure, I can't remember, I have no idea:

if eller whether. Nesten alltid går begge deler; whether er litt mer formelt. if betyr her «om», ikke «hvis», og derfor kan det stå framtid etter det: I don't know if he'll come. — «Jeg vet ikke om han kommer». Regelen «etter if presens i stedet for framtid» (A2 #27) gjelder bare «hvis».

Sammenlign med gjengivelsen:

Spørreord + to + verb. Når det gjelder hva man skal gjøre, kan leddsetningen gjøres kortere: I don't know what I should do = I don't know what to do. På norsk sier man her vanligvis en hel leddsetning med «skal»: «jeg vet ikke hva jeg skal gjøre». På engelsk er den korte formen den vanligste. Slik fungerer what, where, how, who, which, when og whether:

Handlingen i denne formen utføres av den samme personen som i hovedsetningen, eller av «hvem som helst». Foran to kan bare whether stå, ikke if: whether to stay.

Slik sier man ikke. ✗ I don't know why to go → ✓ I don't know why I should go. Med why finnes ikke den korte formen — bare en hel leddsetning.

Test deg selv. Hvordan spør man høflig Where's the nearest cash machine? Hvorfor står det punktum til slutt i I wonder where he is? Hvordan sier man I don't know what I should say kortere?